av Hilde Dagfinrud Valen (hilde.dagfinrud.valen@frelsesarmeen.no)

«Er det er mulig å snakke varmt om familien og ekteskapet som noe flott og viktig det er verdt å kjempe for, samtidig som vi makter å være livsnære, støttende og løsningsorienterte i møte med alle dem som opplever samlivsbrudd? Ja – så absolutt, og slik må det være.»

Den kritikerroste forestillingen

Tilbaketoget fra Moskva spilles for tiden på Nationaltheatret. William Nicholsons stykke tar for seg det vanskelige følelseslandskapet knyttet til en skilsmisse, og spiller ut hele registeret av dilemmaer, vanskelige valg, bitterhet, sårbarhet og kulde. Hva mister vi når familier går i stykker? spør stykket, og gir barnets situasjon stort fokus – barnet som uansett alder kommer i klemme mellom mor og far som vurderer å skiller lag. Hva mister barnet? Hva pålegges barnet? Forstår de voksne barnets situasjon – eller er det barnet som hele tiden skal forstå de voksne?

På en flytur på tvers

av Norge, kunne jeg ikke unngå å overhøre en samtale på seterekken bak meg. Der satt det en liten gutt med «Jeg reiser alene-skilt» rundt halsen. På setet ved siden av ham satt en eldre dame som i løpet av turen innledet en liten samtale med ham. Hun stilte vennlige, hverdagslige spørsmål om hvor han skulle, og om han gledet seg. Han svarte høflig og fornuftig, og med en ærlighet og sårbarhet som sitter i meg ennå. De korte svarene var så gjennomskinnlige at det gjorde vondt. Om det var gøy å fly? Nei, sant og si begynte han å bli litt lei av det nå. Han ble så veldig sliten av å alltid være på reise, som han sa. Hvor han skulle? Han skulle til pappa som hadde flyttet til en annen kant av landet. Men han forsto jo at pappa ble lei seg hvis han ikke kom, derfor måtte han selvsagt reise. Om han hadde søsken? Å ja, mange, sa han høflig og ramset opp en rekke navn etterfulgt av korrekt betegnelse på helsøsken, halv-søsken, og barna som mamma og pappas nye kjærester hadde fra før med ulike partnere. «Så det blir mest stress når jeg er der, » sa han oppriktig. «Det blir liten tid. Jeg forstår det.» Akkurat det sa han ofte i samtalens løp: «Jeg forstår det…» Han var så liten og så påpasselig med å forstå mamma og pappas følelser og behov. Så inneforstått med at da måtte hans følelser og behov vike. Han forsto det. For slik er barn: Ytterst lojale mot dem de er glade i. Lojale til det utmattende. De sparer de voksne for hva de føler, så de voksne ikke skal bli lei seg. Barna skal i stedet orke det de voksne ikke orker – bo flere steder, pendle konstant. Kanskje blir barna også brukt som meglere, spioner, kampfeller eller noe man sloss om og drar i. Og i møte med barns følelser ser vi ofte at voksne straks er på pletten for å bagatellisere, forklare, gå i forsvarsposisjon, ha alle de «riktige, akademiske svarene» ut fra egen sårbarhet, egne valg og feilvalg, egne unnskyldninger, og eget behov for å holde hodet over vannet når livet har blitt som det har blitt – planlagt eller plutselig. Er det ikke noe som skurrer i dette bildet?

Det er alltid et dilemma

knyttet til dette å ta opp problemer og utfordringer som mange mennesker har smertelige erfaringer med. Er det er mulig å snakke varmt om familien og ekteskapet som noe flott og viktig det er verdt å kjempe for, samtidig som vi makter å være livsnære, støttende og løsningsorienterte i møte med alle dem som opplever samlivsbrudd? Ja – så absolutt, og slik må det være. Snakker vi bare om idealene og fornekter realitetene, lever vi med skylapper i en kunstig virkelighet. Men mister vi de gode forbildene, de gode grunnene, den gode viljen, og fokuset på familien som grunnleggende faktor i livet vårt, står vi rotløse og desillusjonerte tilbake. Derfor er det viktig at vi styrker og oppmuntrer alt som kan bidra til å bygge gode ekteskap og gode familieliv, samtidig som vi også ser det verdifulle og nødvendige i det som på en god måte kan gi mennesker livshjelp etter samlivsbrudd. I dette bildet må vi alltid etterstrebe å se barna. Kurstilbudet «Fortsatt foreldre» ved Samlivssenteret på Modum Bad, er et viktig og vellykket eksempel på slik god livshjelp, med sitt fokus på hvordan man best kan fortsette å være ansvarsfulle voksne overfor barna sine etter bruddet. Vi håper «Hovedsaken» i bladet vårt denne uka blir til refleksjon og ettertanke. Riktig god uke!